Skip to content

Tidsklemme…. eller?

Er det selvforskyldt at min generasjon haster fra det ene til det andre og aldri har tid til å fullføre noe ordentlig? Eller har samfunnet forandret seg så til de grader fra vi var små og gikk på (tilnærmet) selvstyr i hverdagen? Hvorfor er det så viktig for oss å virke så travle hele tiden?

Sjur Holsen berører i bloggposten «Dumskapens kappløp» flere av disse spørsmålene, og gir langt på vei svar på tiltale. Mye av tidsklemma vi opplever i dagens samfunn, er selvpålagt. Alle skal være flinkis, liksom – og etterpå dele skrytebilder på Facebook (jeg må svare skyldig der, ja…). Det er nesten tabu å nevne at man ikke har noen planer for helga, eller komme på jobb/skole på mandagen uten å komme helt på hva man har bedrevet lørdag og søndag.

Jeg er enig i det meste som Holsen skriver. Det jeg likevel vil dra fram for min egen del, er at jeg ser at dette med fartingen på barnas aktivitet avtar med årene etter hvert som de vokser til. Våre barn fyller snart 9 og 12 år, og er aktive som barn flest. Men eldstemann får finne seg i å sykle til trening når det er føre til det, og synes vel sikkert at det til og med er en liten frihet å få gjøre det. Vi vil fortsatt møte opp på kampene, og være med på cup – ikke fordi vi det lenger, men fordi vi ønsker å delta i våre barns liv og hverdagssysler. Yngstemann blir nok geleidet til og fra trening ennå en liten stund, men det er nok ikke lenge før også han blir nødt til å komme seg på treningen på sykkel.

Er vel kanskje mer hønemor enn de fleste, og har vært omtrent hysterisk i perioder når det gjelder å kjøre ungene til og fra skolen. Ikke bare pga. Lommemannen antastet to barn på akkurat samme skolevei, men også fordi jeg nok var hakket mer pinglete enn mange. Det kom jeg heldigvis over, og ungene trasker og sykler til og fra skolen nå – fordi det er utenkelig for meg å kjøre de.

Tidsklemma som min generasjon opplever nå er heller ikke kun selvpåført. Mine barn bruker f.eks. mye tid på lekser (og vi på leksehjelp til de), selv om de ikke trenger mer enn gjennomsnittlig assistanse til leksene sine. Jeg er sterkt uenig i måten lekser brukes i norsk skole i dag. Det er for store forskjeller på hvordan det gjøres fra lærer til lærer, skole til skole, og prinsippet med at lekser skal ha en sosialutjevnende faktor er fraværende – tvert om synes det som at det forsterker sosiale ulikheter. Min personlige mening er at lekser kunne vi vært foruten, med unntak av ett område: lesing. Det er selvsagt mye mer komplisert enn dette, men det er i alle fall kortversjonen av min mening om det – og med bakgrunn fra både skolekontor og i skole selv, så har jeg bedre innblikk i disse problemstillingene enn foreldre flest.

Vel, dette ble litt av et hjertesukk. Poenget mitt er; vi legger lista ganske høyt for oss selv, men om du virkelig vil ha lista der, er det mulig å komme helskinnet gjennom det også – det blir lettere etter hvert (selv om utfordringene kanskje erstattes med andre nye utfordringer). Og alt handler om prioritering. 

Det er viktig å følge opp barna våre, og vi vil gjerne være på deres arenaer så lenge det ikke påvirker ungene negativt. Det vil tidsnok komme en stund når det mor og far sier bare teller 10 % mot de jevnaldrenes 90%, og det ikke er like viktig for podene at vi er tilstede i alt. Og da er jo toget allerede gått 😉

 

signatur

 

 

 

 

 

 

Be First to Comment

Jeg setter stor pris på din kommentar! Legg inn meldingen din her:

%d bloggere liker dette: